Samfunnet digitaliseres, sies det. Det transformeres og vi snakker stadig mer om det. Universitetene holder seg alle med forskningssentre der teknologi utforskes utifra teknologien i seg selv og utifra samfunnsmessige konsekvenser, i nåtid, fortid, ettertid og framtid. På flyplasser verden over får du kjøpt bøker om lederskap i vår digitale tid, om hvordan bli et bedre menneske og hvordan redde verden mens du selv blir milliardær som teknologigründer eller investor, superfort. På universitetene lærer du stort sett at ting ikke er så enkle. Mange av oss spør oss, enten vi flyr, eller forsker: Hva er digital transformasjon, egentlig? Vi legger kanskje til: Hva så?

Et kort, første blikk på norske universiteter og måten de organiserer forskningen sin på i disse feltene forteller oss at ulike fag, felt og disipliner i stigende grad tematiserer «digitalisering». Og når det skal satses stort som det nå gjøres i Oslo, Bergen og Trondheim, må en tenke «tverrfaglig». Forskningsrådet legger også opp til det.

Eksempler på det tverrvitenskapelige er det jo ikke så vanskelig å peke på. Ved Universitetet i Agder har vi to campuser. På campusen i Grimstad finner du CAIR, et anerkjent senter for forskning om kunstig intelligens. Du finner studier av digital kommunikasjon og teknologi en rekke flere steder i Grimstad. I Kristiansand holder det samfunnsvitenskapelige fakultetet seg med CEDIT, senter for digital transformasjon. En har det prioriterte senteret CIEM, som forsker på håndtering av kriser og ikke minst da tematiserer informasjonssystemenes funksjon og form i krisehåndtering og planlegging. En finner digital transformasjon utforsket i en rekke forskningsgrupper. Et kjennetegn ved alle disse gruppene er at de søker å trekke til seg fagpersoner fra ulike og komplementære fagområder. Men hva betyr det?

En teknolog vil kanskje anlegge et prosjekt for robotforskning og utforske såvel programvareutvikling som fysisk utforming og anvendelse i ulike situasjoner. En språkforsker vil kanskje reflektere over ordet «robot» som kommer fra Tjekkia og første gang ble brukt i et teaterstykke forfattet av Carel Kapek. En filosof eller litteraturviter vil kanskje se tilbake til Mary Shelley og hennes klassiske roman Frankenstein. Vi medieforskere vil kanskje spør oss hvorfor strømmetjenester som Netflix,  Disney+ og alle de andre overstrømmes av serier om teknologi, framtid, verdensrommet og ting som generelt ikke går så bra. En forsker i feminisme vil kanskje ta for seg teknologi, makt og menn — eventuelt observere at i Disney+s serie Foundation er de klassiske romanfigurene til Isac Asimov som serien bygger på, ikke lenger menn, men kvinner?

Det vi med sikkerhet kan si er at Isac Asimov allerede i 1950-årene beskrev ett av de sentrale spørsmålene, nemlig størrelsen på dingser: Han plasserte selve innovasjonen som skulle motvirke forfallet på en lite og øde planet langt borte fra galaksens sentrum. Planeten het Terminus og fordi den ikke hadde rike ressurser ble en tvunget til å lage veldig små mikrochiper og atomverk. Fordi de var små, utkonkurrerte de alt annet. Og langsomt endret galaksen seg. Terminus var grunnlagt av vitenskapsmenn (få kvinner,den gang) og galaksens despoter lot seg nedkjempe av vitenskapsfolk med demokratisk sinnelag og deres roboter.

Isac Asimov var også en anerkjent vitenskapsmann…

Og fordi vår tids dingser er små, endrer ting seg veldig fort. Vi bor enda på en eneste planet og det er lenge siden en i et 8. marstog i oslo kunne lese plakaten «flere menn til månen», men ting går framover.

Veldig fort.

Den digitale transformasjonen handler om disse to forholdene. Ting blir mindre og mer effektive. Og denne utviklingen går styggelig fort. Har vi kontroll? Neppe. Tror noen at utviklingen av kunstig intelligens lar seg stoppe? Neppe. Det «digitale» beror på at en programmerer i tallkombinasjonene 1 og 0, mens «transformasjonen» beror på at dagens maskiner gjør det uforståelig fort og derfor kan påta seg stadig nye oppgaver. Lage atomvåpen og strikke gensere.

Noen tverrfaglige hverdagsbetraktninger kan dermed se ut omtrent som dette:

1: Her om dagen kjøpte jeg ny bil. Min første kjøpte jeg for lenge siden som student i USA. Det var en diger Thunderbird som kostet mindre enn sykkelen min og brukte to liter bensin på mila.  Veldig morsom å kjøre. Min siste bil er ikke en bil, men en datamaskin på hjul. Hele dæsjbordet er en dataskjerm og der kan jeg spille musikk, lese værmelding, løse kryssord og kollidere i stor fart fordi jeg ikke kikker på veien. Men programvaren lar seg jo oppgradere så om kort tid kjører denne bilen av seg selv. Morsom å kjøre den også. Mens jeg styrer omtrent alt og låser opp bilen med telefonen min.

2: Apropos telefonen min, er det vel sånn at jeg ikke ringer så mye med den. Jeg sjekker vær og betaler regninger, får altfor mange meldinger fra jobben på den, hører radio og noe som heter «podcast». Det er et slags radioprogram, det også, men radio er det ikke. Jeg bruker telefonen til å trene med også. Og når jeg kjøper en ny telefon finner den fram data fra min gamle, slik at jeg holder meg orientert.

3: Orientert har jeg vel knapt noen gang vært hvis du spør mine nærmeste, fordi jeg sitter med hodet i bøker hele tida. Og den slags er jo ikke så moderne lenger, så jeg er kanskje litt tapt i fortida da?

4: Men for å finne ut av det ser jeg på klokka mi. Det er ei såkalt «apple watch» til en haug med tusenlapper som blir utdatert og for gammel etter omtrent tre år. Da var det noe annet med de gamle Certina-klokkene fra Sveits, som kunne gå klikkfritt i 100 år. Men de kunne jo ikke noe mer enn å ta tida, da.

Klokka min nå leser hjerterytme og den spør meg om den skal lagre data fra løpeturen jeg er på? Den har forestått at jeg løper inne, på tredemølle. Hvis jeg er ute i Jegersberg, spør den om jeg er på «outdoor running»? English, muss sein.

5: Det er tid for å dra ut på besøk til min 94-år gamle mor, som fortsatt sender tekstmeldinger på sin iPhone som ble oppgradert i fjor. Men det er omtrent der grensa går for bruk av telefon. I tillegg til å ringe. Men betale regninger? Hvordan skal du det når du er over 90 år, bankfilialen er nedlagt,postkontoret er flyttet på Rema og der ikke lenge finnes en person å snakke med? Du kan være langt opp i 90-årene og fremdeles lese lange bøker eller skuespill av Jon Fosse, diskutere Kristelig Folkeparti og Jonas Gahr Støre, men være helt avhengig av folk rundt deg for ting som burde være en selvsagt rett for alle.

Og der er vel egentlig poenget i vår interesse for den digitale samfunnstransformasjonen: At når dingsene blir små og effektive samtidig som ting tar mye kortere tid enn før, faller noen av. Og de som faller først av er kanskje de eldre? Eller de som ikke har råd? Eller de som ikke kan stille inn disse dingsene selv? Eller de som helst ikke vil ha dem? Eller de som tror de kan, men overser vesentlige ting og faller utenfor uten at de vet det — som for eksempel yngre mennesker som idag ikke kan gjøre rede for hva ei papiravis er eller hva forholdet er mellom den «store og den korte viseren» på ei gammeldags klokke? Fordi de tar de digitale for gitt.

Så har vi alle oss som skal undervise med ny teknologi «pushet» på oss enten vi vil det eller ikke.

Og så har vi politikken da og politikerne, som i all denne enkelheten skal utforme en rimelig politikk?

Og forskningen, som skal produsere praktisk anvendelig forskning?

Jeg tror kanskje jeg må lese noen flere bøker for å forstå alt dette…