Sommeren har gitt et velkomment avbrekk fra hverdagen på jobb. Den har også vært en påminner om grenser som ikke lenger er der og som nok burde være der hvis ikke arbeidslivet skal få sin egen versjon av «klimakrise» — eller det vi kan kalle en situasjon der naturen ikke klarer å reparere seg selv fordi de menneskelige inngrepene i økosystemet er blitt for omfattende. Arbeidslivet er så mye, men det er også et økosystem. Selvsagt forskjellig fra det ene feltet til det andre. Mitt felt er universitet og høyskole. Det er mye der som ikke nødvendigvis er like relevant for andre felt, men der er også mye som er temmelig felles. Så hva er det da sommerens overflod av fritid egentlig var en påminner om?
For det første gikk det minst ei uke inn i juli før farta var såpass senket at det lignet på ferie. Veien inn i ferien er som en krapp sving du tar skrensende på to hjul. Du håper du ikke skal velte, men du er langt fra sikker.
Det er for det andre ikke blitt noe bedre de siste årene. Det er blitt verre. Ett kjennetegn ved slike jobber som min er at en rekke arbeidsoppgaver som før lå til administrasjonen nå sendes videre til oss enkeltpersoner som står i den faglige frontlinja. Der er flere rapporter og skjemaer enn før. Der er flere eksamener enn før. Der er helt andre krav til hvordan forelesninger skal forberedes og studenter følges opp.
For det tredje har «arbeidsbesparende» teknologiløsninger ført til at en del oppgaver tar mer tid enn de gjorde før teknologien forenklet dem til det verre. Fragmentering av av rutiner som dermed ender opp i «innboksen» til den enkelte av oss, resulterer også i at det blir vanskeligere å sette av lengre blokker med tid til fordypning. Uten fordypning har en akademiker ikke mye nytt å tilby sine studenter.
Og spør du meg er denne utviklingen en av de viktigste og mest neglisjerte ledelsesoppgavene jeg kan forestille meg. Det er mitt fjerde punkt. De fleste ledere jeg møter i min hverdag vil nok si art jeg overdriver problemet? Men når møtte du en leder sist som tenkte hele økosystemet, på ei gang utenb å gå i forsvarsposisjon? Som signaliserte en interesse for ideene som ligger bak det å være universitet eller en høyskole og tok kompleksiteten i utfordringen på alvor også i sin omtale av den? Mange ledere mener nok at vi faglig ansatte støyer for mye om ting det er vanskelig å gjøre noe med. De samtaler med sine dekaner, IT-sjefer, direktører, saksbehandlere og utredere.
Ett grunnoleggende perspektiv mangler og det er mitt femte poeng: Livet som akademiker er radikalt forandret de siste tiårene, i den grad noe kan forandres radikalt og som samtidig skjer så umerkelig, over lang tid.
Punkt nummer seks: Synderen heter e-postlister.
Så la oss ta det som eksempel. E-post har jeg hatt på mitt kontor siden 1990. Det begynte med et program som het Eudora og som forandret veldig mye av hvordan hverdagslivet foregikk på Universitetet i Oslo. Jeg hadde fasttelefon på kontoret, faksmaskin og andre ting som du må på museum for å se nå i våre dager. Da eposten kom, begynte vi å lage lister med nettverk. Manuelt. Vi gikk fremdeles i posthylla og hentet papirposten. Det gjorde vi i mange år framover. Kun i de siste årene er posthyllene blitt mer eller mindre tomme, fordi eposten er blitt så mye mer effektiv som formidlingsmåte. Den holder seg med sine egne lister og oppdaterer alle mine, på tvers av plattformer og medier.
Epostleseren i dag er koblet til en haug av forskjellige lister, interne og eksterne. Min kalender er også koblet til epost og den kan sees av personer jeg ikke har oversikt over. Kolleger kan booke møter ved å se i min kalender når jeg er “ledig”. Så får jeg en maskingenerert epost om at der er booket et møte. Oversikten over ledige rom er koblet til eposten på lignende måter. Jeg får meldinger om timeplaner via epost og oppdateringer i det såkalte “learning management” systemet (LMS) via epost. Eposten min er også koblet til eksterne tjenester, så jeg befinner meg langt inne i de epostlistene for mitt universitet som eies av Microsoft, i Seattle, USA. Jeg får henvendelser derfra på fornavn. En svært stor andel av de programmene mitt universitet bruker til daglig er utviklet og eid av Microsoft.
Punkt nummer sju: Verden er koblet sammen, ikke bare i de teoriene jeg foreleser om, men i praksis. Hjemme og på jobb. På godt og vondt. Uansett godt eller vondt endrer denne sammenkoblingen radikalt hvordan min hverdag forløper seg. Teknologier endrer seg. Noen forvitrer og blir overflødige, mens andre flytter sin funksjon til nye dingser og rutiner.
Derfor har universitetet avskaffet fasttelefonen. Vi ringer med vår mobiltelefon eller et program som heter Teams og fungerer svært dårlig sett i forhold til hva det erstatter. Mobiltelefonen kjøper vi selv, eller vi får lov å bruke en prosjektkonto. Etter hvert får vi også videreføre regninga til arbeidsgiver, etter at vi først har lagt ut for den.
Altså foregår min private telefonering og min profesjonelle telefonering på samme telefon, med felles regning. Grenser mellom jobb og privat forvitrer. Vi er sammenkoblet. De fleste av oss opplever en overflod av informasjon, samtidig som mye av den ligger utenfor vår kontroll og heller ikke er spesielt vesentlig. Der er mye støy.
Og det er mitt åttende og siste punkt her: Grensene mellom jobb og privat liv forvitrer. Det gjør de for alle, men i varierende grad mellom ulike profesjoner og arbeidsoppgaver. Vi i det akademiske livert opplever vår versjon av dette. Og samtidig diskuterer vi helst “utdanning og teknologi”, med vekt på pedagogikk, mens vi overser alt det andre, som vel er den egentlige kjernen? Jeg hadde nok sett for meg at min arbeidsgiver ville gjøre mer for å opprettholde samtalen om “det store bildet” i stedet for å rive den ned gjennom unnvikelse.
Hva dette innebærer er tema for en annen refleksjonsrunde, men noen korte trekk kan kn yttres til mobiltelefonens merkverdige betydning:
Nå får tida kan jeg ikke logge meg på datamaskinen på jobb hvis jeg ikke har med meg den telefonen som jeg også bruker privat. Selvsagt kan jeg holde meg med to mobiltelefoner. I såfall må jeg bruke den ene til å bekrefte en kode slik at jeg kommer inn på jobbens diverse digitaliserte arbeidsområder. Den andre kan jeg dermed få ha i fred?
Nei, tro omigjen:
Jeg bruker nå en «authenticator» som jeg ikke helt vet hvordan jeg skulle kunne bruke på to forskjellige telefoner. Ja,for jeg trenger jo den samme dingsen for å logge meg på andre ting, som ikke nødvendigvis er like jobbrelatert? Når jeg skal skrive eller gjøre noe som er mer knyttet til mitt private hverdagsliv vil jeg kanskje også bruke Microsoft? Og skal jeg holde meg med en annen privat konto, knytte den til en annen telefon eller la den stå åpen uten en slik “authenticator” blir det tull. Og skal jeg operere med flere forskjellige “authenticators” blir det kun et tidssprøsmål før både jeg og Microsoft går i surr i passordene. Datamaskinen vil jo lagre dine passord og spør om det hele tida.
“Alt er lagt opp til at jeg skal være på jobb før klokka åtte om morgenen
og etter klokka fem om ettermiddagen.”
Hvis jeg blir stressa, kan jeg laste ned et program på telefonen og utforske “mindfulness.” Og hvis jeg blir virkelig stressa kan jeg laste ned det samme programmet på klokka mi og så koble telefon og klokke sammen.
Det skulle jo løse problemet, da?
“Men problemet er det motsatte, nemlig at teknologi som forenkler
og forbinder også forvikler og fragmenterer.”
På telefonen har jeg måtte installere universitetets epost-tjeneste. Hvis jeg ikke gjør det, blir mye ganske mange ting vanskeligere å koordinere. Sånn er det lagt opp. På telefonen har jeg også “learning og management systremet” til Canvas, som er et privat eid selskap i USA med kommersielle interesser og som “hele det akademiske Norge” haer brukt siden 2017.
Det eneste som da hindrer meg i å bryte ned alle grenser og lese epost fra studenter klokka 11 på kvelden, er min egen vilje. Teknologien er lagt opp til at grensene skal vekk og hviskes ut. Min vilje er jo ikke alltid helt på topp, da. Spesielt ikke i perioder der jeg vet der “brenner” noe i eposten min. Det er ikke alltid like lett å la det ligge til neste dag.
Og hvis jeg ikke leserepost før morgenen etter, får jeg meldinger i andre programmer som også ligger på telefonen: Studenter forsøker å nå meg, står det. Jeg kan jo sjekke innom Canvas samtidig med at jeg sjekker innom den Facebook-sida instituttet mitt holder seg med? Fanden må vite hvorfor i all verden universiteter som burde vite bedre, holder seg med Facebook-sider. Såpass burdfe vi nå ha lært, men politikere holder seg jo enda med Twitter selv om ny eier Elon Musk ikek er spesielt opptatt av eller begristret for demokrati; så hvorfor skal universiteter være kritiske når ikke politikerne er det?
Det er tema for en annen refleksjon, men avslutnignsvis noe om studenter og hva slags forventninger de har nå for tida:
Dagens student er vant med at ting svares fort og umiddelbart, for sånn er kulturen i sosiale medier. De kommer mange av dem rett fra videregående skole og har liten forståelse for hva som er annerledes ved den typen “skole” de kommer fra sammenlignet med “universitetet”. De kan ha “gått på skole på universitetet” i flere år og enda ikke fått det med seg: Ting SKAL ta tid på et univerrsitet og det “SKAL” være vanskelig. En SKAL måtte bryne seg. Det er hele poenget. Enb skal ikke kunne finne alt på Wikipedia og ikke alle bøker som er gamle er foreldet.
Men sånn er ikke den informasjonen studentene får anlagt, og sånn kan ikke forventningene til kulturen i det akademiske arbeids-og studentlivet være. De fleste forstår det, inkludert universitetsledere og politikere. Men merkbart forskyves alle disse grensene og en blir sittende med jobben utover kvelden. Ikke sånn som før, der en satt med eksamensbesvarelser eller tidsskriftartikler. Forskjellen er at en sitter inne i universitetets ulike systemer, fordi det er der alt foregår. Så da er en på jobb, da. Klokka 10-midnatt om kvelden.
Det meste av disse åtte punktene dreier seg om konsekvensene av teknologi og vi snakker altfor lite om det. E-posten er bare en liten del av dette, men den illustrerer hvordan teknologien og anvendelsen henger sammen og hvorfor halve ferien går med til å normalstille seg.
Hva er normalt?
Mindre informasjon, saktere. På premisser en har kontroll over.
Så enkelt er det, egentlig.